Jeg hadde prøvd alt — alt mine 34 år i praksis hadde lært meg:
- Furosemid (Lasix) 40 mg to ganger daglig — Hun måtte på toalettet hvert 20. minutt. Kaliumnivået falt så lavt at hun nesten besvimte i matbutikken. Det utløste en farlig hjerterytmeforstyrrelse som sendte henne til legevakten. Og hevelsen? Kom tilbake allerede dagen etter.
- Hydroklorotiazid 25 mg — Samme historie. Elektrolyttene kollapset på to uker. Kramper så voldsomme at hun skrek seg våken klokken 03 om natten, med leggmuskelen låst i en krampe som varte i 11 minutter.
- Medisinske kompresjonsstrømper (30–40 mmHg) — 2 000 kr paret ved veneklinikken. Et torturinstrument. Hun brukte 15 minutter på å dra dem på, fingrene brennende, huden rå under knærne. Klokken 14 gjorde bena enda mer vondt på grunn av trykket som skar seg inn i kjøttet.
- Benelevering — «Hold bare bena opp, frue.» Utmerket råd hvis du har tenkt å tilbringe livet liggende, som en invalid. Så snart hun reiste seg for å lage middag, sank væsken ned igjen i løpet av 45 minutter.
- Lymfedrenasje — 2 000 kr per behandling hos privat klinikk. Maksimalt 4 timers lettelse, deretter ingenting. Opptil 16 000 kr per måned for midlertidig pusterom.
- Lavnatriumdiett — Hun spiste som en munk. Under 1 500 mg per dag. Fortsatt hoven.
- Venøs ablasjon — 90 000 kr av egen lomme etter delvis refusjon. Seks ukers rekonvalesens. En minimal bedring som forsvant igjen etter 4 måneder.
Ingenting virket mer enn noen uker.
«Ekspertene» gjorde det ikke bedre:
Flebologen hennes — høyt vurdert på Legelisten — prøvde 9 forskjellige kombinasjoner av vanndrivende midler på 11 måneder. Hver eneste en ødela elektrolyttene eller sluttet å virke etter 6 uker.
Lymfeklinikken i byen? Manuell drenasje til 2 200 kr per behandling, 3 ganger i uken. Lettelsen varte 4 timer i beste fall. Det vil si 26 000 kr per måned for å føle seg normal til middag.
Legen med «integrert medisin» og sin «holistiske tilnærming»? 120 000 kr i kosttilskudd, urteprogrammer og «detoxkurer». Null målbar forbedring. Anklene var faktisk VERRE etter «nyrensekuren».
Den natten, da jeg så min intelligente og livsglade kone — en kvinne som hadde drevet sin egen interiørbutikk i Oslo, oppdradd tre barn, reist til 23 land — ligge i tårer fordi hun ikke fikk skoene på…
Noe knakk i meg.
Jeg skulle ikke se kvinnen jeg har elsket i 31 år bli fange i sin egen kropp, med bena så tunge at hun ikke kom til postkassen uten å lene seg mot gjerdestolpen.
Jeg skulle ikke se henne gråte på badet mens hun presset på hovne skinnben og så fordypningene bli der som i brøddeig.
Jeg skulle ikke akseptere at kvinnen som lyste opp hvert rom nå unngikk å gå ut — av skam over «tykke ankler».
Jeg skulle forstå dette.
Eller dø på forsøket.